– Debatten om aktiv dødshjelp er overmoden, sier Marianne Smeby Strand. I boken «Tinas historie – og en mors umulige valg» får vi innblikk i en ung jentes valg om å dø, og en mor som står stødig ved hennes side.
Historien om Tina og moren Aud ble sterk kost også for den erfarne journalisten. I en årrekke har hun skrevet for våre største mediehus, nå har hun tatt et dypdykk inn i temaet tre av fire nordmenn er for, men politikere helst unngår. I boken «Tinas historie – og en mors umulige valg» balanserer forfatteren sterke personlige erfaringer med den store debatten om dødshjelp.
– Jeg har stått i dette med både hodet og hjertet, forteller Marianne Smeby Strand.
– Har vært helt nede på grunnfjellet
– Jeg møtte Aud første gang samme år som datteren Tina døde, bare 29 år gammel. Tinas historie har berørt meg sterkt, og jeg vil bære den med meg for alltid. Tinas valg om å dø, og hennes ønske om åpenhet slik at vi alle skal sette oss inn i hva det faktisk innebærer å dø etter eget valg, er sterk kost. Og den kan lære oss mye, mener Smeby Strand.
Den sterke personlige tråden i boken kretser rundt Tina, som lider av en alvorlig nevrologisk sykdom, ønsker å få dø med verdighet, men møter et system og et samfunn som ikke støtter dette valget. Dette tvinger henne til å søke hjelp utenlands, med sin mors hjelp og støtte. Marianne Smeby Strand kan forteller om en skriveprosess som har vært både tøff og interessant.
– Gjennom arbeidet med boken har jeg hatt mange samtaler med Aud. De har vært sterke, fine, vanskelige og lærerike. Aud har vist meg en tillit jeg er evig takknemlig for. Hennes valg om å støtte datteren i hennes valg om å dø, har imponert meg. Aud er en utrolig sterk person, men også en det er lett å le sammen med. Vi har funnet et fellesskap, både som mennesker og pårørende, og hatt nære samtaler der vi har vært helt nede på grunnfjellet i det å være menneske.
– Langdrygt og uverdig
Selv om Tinas historie og morens fortelling står sentralt, er det også flere andre stemmer som slipper til i boken:
– Dette handler ikke bare om Tina. I dette arbeidet har jeg også intervjuet politikere, leger, sykepleiere, fagfolk fra ulikt ståsted, «vanlige folk», unge og gamle, som har en dyrekjøpt erfaring og en mening om et vanskelig tema. Det har vært lærerikt, også for meg. Det er sterke meninger på begge sider av bordet, og gråsonene er mange. De fleste kildene jeg har snakket med har vært åpne og uredde inn i dette temaet. Men døden og dødshjelp er et fryktelig vanskelig tema, og jeg tror dessverre vi mennesker ofte kvier oss litt for å snakke om det. Vi skal alle dø en gang, men vi lever i et samfunn der det kan virke som om det er om å gjøre å leve lengst mulig, som om vi er udødelige. Jeg tror det også påvirker debatten om aktiv dødshjelp, og med det også politikernes vilje til å gå inn i debatten, sier Marianne Smeby Strand.
– Hvordan har du opplevd det å gå inn i et så omstridt tema?
– Det har vært krevende, men også enormt meningsfylt. Historiene og erfaringene jeg har blitt fortalt fra pårørende som har opplevd alt annet enn verdighet i livets sluttfase, har gjort dypt inntrykk på meg. Så er det kanskje også ett av svarene på hvorfor stadig flere nordmenn er for en legalisering av dødshjelp. Jeg tror folks egne erfaringer – og det de selv har sett hos sine nære og kjære – har bidratt til at mange frykter sin egen utgang av livet. Ikke fordi de er redde for å dø, men fordi de har sett hvor langdrygt og uverdig det kan bli.
– Ord, ord og atter ord
– Temaet har engasjert meg i mange år. I min egen familie har vi over mange år sett hvor uverdig en alderdom kan være. Bokprosjektet kom rett og slett i gang som følge av en kronikk jeg hadde om temaet i forbindelse med valgkampen høsten 2023. Da stod modige Hans på 91 år på direktesendt valgkampsending og spurte våre ledende politikere om hvorfor han ikke skulle få dø når han selv ville. Jeg ble rett og slett opprørt over svarene han fikk, både fra Erna Solberg og Jonas Gahr Støre. Det var bare ord, ord og atter ord. På det tidspunktet hadde min egen far bodd på sykehjem i mange år, totalt pleietrengende, og uten tilstedeværelse i eget liv. Da jeg skrev om dette i en kronikk på NRK ble jeg kontaktet av mange som var i tilsvarende situasjon, og det viste meg at dette er en sak vi er nødt til å ta på alvor. Det ville også Megafon-forlegger Anne Gaathaug, og nå er altså boken en realitet, fastslår Marianne Smeby Strand.
– Hvordan har det vært å balansere en nær og personlig historie med den store debatten?
– Jeg tror det har bidratt til at jeg har stått i dette med både hodet og hjertet. Historien til Tina og Aud, sammen med min egen erfaring – har bidratt til at jeg hele tiden har klart å holde fast ved hva dette handler om. Samtidig som jeg har gjort alle disse intervjuene, og dypdykkene i et vanskelig tema, har min egen far ligget på sykehjemmet – nå på niende året. Det er hjerteskjærende å være vitne til, og har vist meg at noen ganger er utgangen av livet så uutholdelig og så uverdig, at det er best å få slippe. Balansegangen mellom det personlige og faglige har derfor vært lærerik, fordi det personlige har minnet meg på realiteten bakenfor de harde og fastlåste ordene i debatten.
En overmoden debatt
– I arbeidet med denne boken har jeg snakket med mange mennesker, også utover kildene i boken. Jeg merker meg at så fort vi er over den første bøygen – så fort proppen er dratt ut – så er vi mange som har behov for å snakke om det helt grunnleggende i det å leve. Jeg tror vi som mennesker også trenger å sette ord på de vanskelige tingene i livet, ikke minst med våre nærmeste. Samtaler om liv og død, alderdom, verdighet og uverdighet i livets gang, er viktige. Jeg håper derfor boken kan åpne for gode samtaler, og at de som leser den gjør det med et åpent sinn og et varmt hjerte. Jeg håper leserne kan forstå litt mer, få innsyn fra begge sider av debatten, og kanskje bli ørlite grann klokere. Og hvem vet, kanskje også gjøre seg opp en mening, hvis de ikke allerede har gjort det.
Det er særlig én gruppe forfatteren gjerne ser blant sine lesere:
– Jeg håper at våre folkevalgte leser boken og forstår litt mer. De kan ikke lenger stikke hodet i sanden, de må lytte til folkemeningen. Debatten om dødshjelp er overmoden. Jeg håper inderlig politikerne nå tar dette innover seg og forstår at det må en utredning til.
En overmoden debatt
Sist uke ble boken lansert med debatt på et fullsatt Dattera til Hagen i Oslo. I tillegg til forfatteren selv, hadde man samlet et panel av taleføre og reflekterte krefter i lege Gro Nylander, Grønn Ungdom-leder Tobias Oftedal Stokkeland, leder i Sykepleierforbundet Lill Sverresdatter Larsen og KrFU-leder Hadle Rasmus Bjurland. Panelet var delt i to i synet på aktiv dødshjelp. De to førstnevnte sto på enkeltindividets soleklare rett til selv å kunne velge en verdig død, og løftet frem at et flertall av de norske befolkningen delte et slikt syn. De to sistnevnte påpekte faremomentene ved å innføre en slik ordning – som press fra samfunn og familie, og at man måtte utarbeide et krevende regelverk med svært vanskelige grenseoppganger. Lill Sverresdatter Larsen løftet også frem at behandling og smertelindring ved livets slutt hadde tatt betydelige skritt de senere årene. Ett syntes imidlertid alle å være enige om: At det er en svært viktig debatt, og at det kan være klokt å iverksette en utredning på området.
