Ha en plan. Ha tålmodighet. Les egne tekster høyt. Det er de beste skrivetipsene fra Bjørn Olav Jahr.
Bjørn Olav Jahr er en prisvinnende journalist og forfatter. Han har stått sentralt i opprullingen av Finance Credit-saken, og har i en årrekke jobbet med både Baneheia-saken og Birgitte Tengs-saken – som han også har skrevet bøker om.
– Ha en plan, ha tålmodighet og les egne tekster høyt. Det er Bjørn Olav Jahrs kontante svar, når vi ber om hans tre beste skrivetips.
Hvorfor ble denne skrevet?
Han utdyper:
– Hvorfor skal jeg skrive denne boken? Det mener jeg må være det første spørsmålet en forfatter skal stille seg. Hva er det som må fortelles? Hva er det som må besvares? Det finnes mange eksempler på godt skrevne bøker, men der leseren sitter igjen med et stort spørsmål: hvorfor ble denne boka i det hele tatt skrevet?
Bjørn Olav Jahr mener forfatteren bør ha et tydelig utgangspunkt:
– Selv om det kan virke prematurt i en tidlig fase å skulle lage en overskrift og/eller ingress, ja, kanskje også en slags baksidetekst, så mener jeg det er nettopp det man bør gjøre. Dette skal selvsagt ikke være hugget i stein, det kan jo være det dukker opp noe underveis i arbeidet som gjør at man skifter fokus/vinkel. Men er ideen din i utgangspunktet gjennomtenkt, ja, så vil også en eventuell retningsendring i større grad kunne være vellykket, du forlater noe bra til forhåpentligvis noe enda bedre.
En annen historie
– Jeg skal ta et nærliggende eksempel, nemlig boka Hvem drepte Birgitte Tengs?, som jeg utga gjennom Gyldendal høsten 2015: Hva er det jeg vil fortelle? Jo, jeg er – etter mange års arbeid med saken – overbevist om at Birgittes fetter er uskyldig. Og dersom det ikke er han som har drept Birgitte, ja, da er det naturlig å spørre seg hvem som gjorde det. Jeg skal da gjennom mitt prosjekt ikke nødvendigvis ha svaret, men jeg skal både kritisere politi, påtalemyndighet og domstolene for overgrepene de utsatte fetteren for, og jeg skal bruke mulige gjerningsmenn for å illustrere hva politiet unnlot å gjøre av helt nødvendig etterforskningsarbeid. Så langt, alt godt. Men hva om jeg underveis hadde forstått at Birgittes fetter likevel var skyldig? Da hadde jeg hatt en annen historie. Da måtte jeg ha vinklet om. Da hadde det kanskje også vært naturlig å skrive meg selv inn i historien – noe jeg den gang aldri gjorde. Men utgangspunktet mitt, grunnideen, er uansett bra. Da er det også større sjanse for at prosjektet ikke faller om verden viser seg å være en annen enn den jeg trodde, forteller Jahr.
Kom aldri på trykk
– Da er jeg litt over på dette med å ha tålmodighet. Det viktigste jeg lærte da jeg tok hovedfag i samfunnsøkonomi på slutten av 1990-tallet, var å ha tålmodighet. Tre ganger stablet jeg på beina dårlig forankrede ideer. Tre ganger var jeg raskt i gang med å skrive. Tre ganger gikk det til helvete. Den fjerde gangen måtte jeg gå til en veileder for å få tildelt en oppgave. Mye handlet om at jeg så sterkt ville komme i gang, at jeg ville bli ferdig. Og kanskje er det litt symptomatisk noe en gjør om ideen ikke er all verdens. Har du en god idé og et godt stofftilfang, gode kilder som venter, ja, så kan du bruke mer tid på å kna ideen og jobbe med tidslinjen samtidig som du gjør researchen unna, sier Jahr, og legger til: – Og er det likevel sånn at du innmari gjerne vil i gang med litt skriving – hvilket er et godt tegn, det er jo gøy – så kan det jo være lurt å gå i gang med noen scener du garantert ser for deg vil bli en del av boken. Og hele tiden underveis, spør deg selv: hvorfor skriver jeg dette? Hva slags relevans kan eller vil denne scenen og/eller disse opplysningene ha eller få? Jeg kan igjen bruke meg selv som eksempel. Under etterforskningen av drapet på Birgitte, sirklet politiet inn 13 menn som kjørte bil alene på Karmøy natta Birgitte ble drept. Jeg brukte en hel påske på å skrive ut flere av disse historiene, noen av dem syntes jeg var ganske gode. Så leverte jeg, spent på hva redaktøren ville si. Han skummet igjennom og spurte om hvorfor disse historiene skulle med i boken. Hadde de tilstrekkelig relevans eller kompliserte de i stedet en allerede kompleks historie? Så det var den påsken. Disse historiene kom aldri på trykk.
– Les høyt for deg selv
– Avslutningsvis et råd jeg alltid har gitt «mine forfattere» når jeg selv har jobbet som redaktør: les teksten høyt for deg selv. Dersom det lugger for deg, så lugger det garantert også for alle andre. Dette er også en god måte å få luket bort svulstigheter, unødige gjentakelser og kompliserte fremmedord. Det bør liksom ikke gjøre vondt å høre egen tekst. Høytlesningen bidrar til økt flyt. Har du både hatt en plan og godt med tålmodighet, kan høytlesningen bli noe skikkelig fint.
Ønsker du å få flere gode skrivetips fra Bjørn Olav Jahr, kan du bli med på skrivekurset hans Oslo lørdag 3. mai på Ingensteds i Oslo. Dette kurset er perfekt for de som ønsker bedre innsikt i dokumentar-fortellergrep, arbeidsmetodikk og research – og vil lære av en av de beste vi har på området. Du kan melde deg på her.
Sitter på hendene
– Hva jobber du med nå?
– Jeg skriver bok om drapet på 16 år gamle Rigmor Johnsen, som natt til lørdag 7. desember 1957, ble funnet livløs i en kjeller i Skippergata, Oslo. Allerede halvtimen før funnet hadde politiet arrestert 23 år gamle Fredrik Fasting Torgersen. Han ble senere dømt for ugjerningene, og mange er overbevist om at han er utsatt for et justismord. Jeg synes både drapssaken og prosessen i etterkant av denne, er uhyrlig spennende. Spørsmålet jeg stiller, er «ble Fredrik Fasting Torgersen et offer for det perfekte justismordet?» Og nå leser jeg titusenvis av dokumenter fra saken, jobber med tidslinjen, forbereder kommende intervjuer og gleder meg hele tiden til den neste etappen. Og jeg sitter mye på hendene, da jeg allerede nå har lyst til å skrive masse, men forstår at det er best å fortsette innsankingen først. Jo bedre den er, jo bedre blir den endelige boka.
