– Jeg håper å bidra til forståelse for hvordan vi skal fri oss fra både rase- og identitetslenkene, sier Kenan Malik.
«Jeg kan ikke huske første gang jeg ble banket opp på grunn av hudfargen min.»
Slik innleder den britisk-indiske tenkeren og skribenten Kenan Malik sin bok Ikke helt svart-hvitt,
som nå utkommer på norsk på Megafon Forlag. Boken for seg rasebegrepets historie og dagens
identitetspolitikk.
Malik vokste selv opp i et 1970-talls-England som var preget av rå rasisme: «Fra jeg kom i
tenårene, er det vanskelig å komme på mange dager da jeg ikke var i slagsmål med rasister. Pakibashing («pakkis-denging») var nasjonalsport,» skriver han i boken.
Kenan Malik er i tillegg til sitt forfattervirke også programleder og fast spaltist i The Observer. Han
er opprinnelig utdannet innenfor nevrobiologi og vitenskapshistorie. Som forfatter har han
fokusert på biologiens filosofi og moderne teorier om multikulturalisme, mangfold og rase.
Sosial ulikhet
Ikke helt svart-hvitt tar for seg rasebegrepets historie og dagens identitetspolitikk. Den gir oss et
nytt blikk på ideen om rase, noe som tvinger oss til å revurdere dagens kulturkriger. Malik
fremhever at rase er en sosial, og ikke en naturlig, forestilling:
– Den alminnelige oppfatningen av raseforskjeller er at visse folk behandles ulikt fordi de tilhører,
eller anses å tilhøre, forskjellige raser. Men det er ikke raseforskjeller som har ført til ulik
behandling, men den vedvarende sosiale ulikheten i samfunnet. Slik ulikhet i samfunn som har
forpliktet seg på likhet, har fått mange til å se på den typen av ulikhet som uutryddelig, og følgelig
naturlig, og til å plassere folk i ulike rasekategorier. Det var ikke raser som føde rasismen. Det var
rasismen som fødte rasene.
«Identitær felle»
Malik er opptatt av hvordan vi kan komme ut av hva han mener er en «identitær felle» og
besettelse av rase: «Vi lever i en tid da vår tenkning er gjennomsyret av raseideologi og
omfavnelse av forskjeller. Jo mer vi forakter rasetenkningen, desto sterkere klamrer vi oss til den.
Det er som en ideologisk versjon av Stockholm-syndromet. Ikke helt svart-hvitt byr ikke på noen
fiks ferdig kur mot syndromet. Men jeg håper at jeg kan vise hvordan vi havnet der vi er, og at vi,
ved å forstå det, også kan forstå hvordan vi kan fri oss fra både rase- og identitetslenkene.»
Frontalangrep mot identitetspolitikken
I boken tar Malik opp en rekke problemstillinger: Er hvite privilegier reelle? Hvor rasistisk er
egentlig arbeiderklassen? Hvorfor har venstreorientert antisemittisme vokst? Hvem tjener mest
på at antirasister snakker i rasetermer? Kulturkrigen har ført til voldsom strid, men lite klarhet.
Boken legger an et langsiktig perspektiv, forklarer rasebegrepets opprinnelse i vestlig tenkning,
og følger det fra det oppsto i opplysningstiden og frem til vår egen skjøre samtid. På den måten
snur Kenan Malik opp ned på mange av de forestillingene som ligger til grunn for dagens
opphetede debatt om rase, kultur og hvite privilegier. Ikke helt svart-hvitt er både en tydelig
omskriving av rasehistorien og en elegant polemikk som bygger et antirasistisk frontalangrep
mot dagens identitetspolitikk.
– Nyskapende historiefortelling
Ikke helt svart-hvitt (originaltittel: Not So Black And White) er oversatt til norsk av Bjørn Alex Herrman, hvilket nærmest er en garanti for solid håndverk. Herrman har 36 års erfaring som heltids oversetter, og gjennom disse årene har han høstet atskillig anerkjennelse og flere priser for sitt arbeid. Mange forbinder ham med oversettelsen av Moby-Dick, som han fikk Brageprisen for i 2009, men han har også blitt tildelt Bokklubbenes oversetterpris i 2000, Barne-Bastian i 2013 for Kenneth Grahames Det suser i sivet og i 2017 Bastianprisen for George Orwells Nittenåttifire.
– Det Kenan Malik leverer her, er en ekstremt fascinerende og nyskapende historiefortelling. Måten han følger historien helt tilbake fra opplysningstiden, hans blikk på rase og identitet, og hvordan han løfter fram at klasse blir grovt undervurdert, gjør dette til en svært leseverdig bok, sier Bjørn Alex Herrman. – For en oversetter er det kanskje språklig morsommere å jobbe med skjønnlitteratur. Heller ikke Kenan Malik har noe flashy språk, men man lærer hele veien noe helt nytt. Det er det som gjør boka så interessant, sier Herrman.