– I bunn og grunn handler romanen min om kjærligheten – om jakten på den, flukten fra den; hele den kompliserte relasjonspakka der vi mennesker er så sårbare, sier Connie Barr.
For de av våre lesere som har noen år på baken, er Connie Barr (59) et kjent TV-ansikt, som profilert journalist og programleder gjennom en årrekke. Deretter har hun valgt en rolle som «bak-kvinne», som redaktør for ulike aktualitets- og underholdningsprogrammer i NRK og TV 2 – i tillegg til å være en prisbelønt dokumentarfilmskaper. I ti år var hun blant annet redaktør og innholdsprodusent for TV2-suksessen «Hver gang vi møtes».
Nå bokdebuterer hun på Megafon Forlag med romanen Kvinner som reiser alene:
– Jeg ville skrive en underholdende, upretensiøs historie som er lett å lese – en slik bok man kjøper med seg på flyplassen, når man er på reise. Men jeg ville ikke skrive en lettvint bok. For selv om man helt fint kan lese dette som en feelgood-historie fra en gresk øy, håper jeg at den også kan by på noe mer eksistensielt, hvis man leser litt dypere.
Romanen kretser rundt Sanna, som står midt i en livskrise. Ekteskapet hennes er halvdødt, og en ny kollega vekker til live farlige følelser. Hun rømmer fra mann, barn og jobb – redd for hva hun kommer til å gjøre hvis hun blir. Men ingenting blir enklere under Middelhavets sol. Langt hjemmefra oppdager Sanna sider av seg selv hun har gjemt bort, og moralen hennes blir for alvor satt på prøve. Gjennom dramatiske hendelser møter hun Evelyn, en eldre kvinne med en koffert som rommer en tragisk kjærlighetshistorie. Selv om de to kvinnene er svært ulike, finner de et fellesskap som skal endre dem begge. Kvinner som reiser alene er en roman om valgene som forandrer alt og om hvordan man lever videre med dem.
– Er ikke meg
– Vi alle har noe av Sanna og Evelyn i oss, på godt og vondt. Livet er ikke en ligning som går opp, og de fleste av oss kommer ikke unna følelser som uro, skuffelse og uoppfylte lengsler. Men verken Sanna eller Evelyn er meg – heldigvis for mine nærmeste, kanskje, sier Connie Barr.
Hun kan berette at hennes to romanskikkelser likevel har sitt utspring i en konkret opplevelse:
– For flere år siden ferierte jeg på et lite hotell i Sør-Europa. Fra balkongen la jeg merke til to kvinner som tilbragte dagene på hver sin side av svømmebassenget. Den eldre damen leste tykke bøker i skyggen under parasollen og drakk vann, mens den unge kvinnen solte seg i leopardbikini, drakk paraplydrinker, flørtet med bassenggutten og skrollet på mobilen. På avstand fortonet de seg som to levende motsetninger – og klisjeer. Kvinnene snakket ikke sammen, det så nesten ut som de skulte på hverandre over bassenget, i en slags dårlig skjult forakt for den andres annerledeshet. Men mot slutten av uken oppdaget jeg at de to plutselig lå ved siden av hverandre ved bassenget, snakket i vei, lo og hygget seg som om de var gamle venner. Hva hadde skjedd mellom de to damene? Fantasien min begynte å spinne; om hvem disse kvinnene var, om deres bakgrunnshistorier, hvorfor de hadde reist alene på ferie – og om hvordan relasjonen deres hadde endret seg så fundamentalt. Dagen etter var begge borte, og jeg vet ikke til dags dato hvem disse to kvinnene var, men for meg ble de til Sanna og Evelyn, og etter hvert til denne historien om to kvinneskjebner, to levde liv, i det de møtes, krasjer og blandes sammen i et fellesskap som på uventet vis skal endre dem, forteller Connie Barr.
– Historiene var elendige
Når Barr nå romandebuterer i voksen alder, har hun vært igjennom en lang modningsprosess:
– Siden den gang har jeg jobbet med manuset til og fra i perioder, ved siden av jobben i tv-bransjen. Det er blitt åtte år – og minst like mange manusutkast.
Selv om omverdenen har måttet vente en stund på hennes egen utgivelse, har Barr levd et langt liv med litteraturen:
– Skrivekunsten har stått for meg som noe nesten hellig siden jeg som barn slukte alt jeg kom over av bøker. Jeg var 12-13 år første gang jeg satte meg ned for å skrive små noveller – med reiseskrivemaskinen jeg hadde fått i julegave av bestefaren min. Historiene var selvsagt elendige, og jeg fullførte aldri noen av dem. Min tidlige kjærlighet til litteraturen gjorde at jeg fikk en enorm respekt for skrivehåndverket, og selv om skrivedrømmen ikke sluknet, våget jeg ikke kaste meg ut i det. Dessuten kom journalistikken og tok meg, og i mange år fikk jeg tilfredsstilt fortellerbehovet på den måten. Men jeg ga ikke opp tanken på at jeg en gang skulle våge spranget og prøve å skrive en roman.
Grunnleggende menneskelig dilemma
– Hva slags roman er «Kvinner som reiser alene»?
– I bunn og grunn handler boken om kjærligheten – om jakten på den, flukten fra den; hele den kompliserte relasjonspakka der vi mennesker er så sårbare. Det finnes mange slags kjærligheter; til partner, barn, foreldre, venner. Ingen andre steder møter vi oss selv tydeligere; våre styrker, svakheter og tilkortkommenheter. At samliv er mer avansert enn astrofysikk, er skilsmissestatistikken bevis på, sier Barr, og legger til:
– I kjærligheten møter vi et grunnleggende menneskelig dilemma; dragkampen mellom de motstridende kreftene som trekker i oss fra hver sin kant – mellom behovet for trygghet og kontroll på den ene siden og lengselen etter frihet og intensitet på den andre. Kall det gjerne kampen mellom solsiden og skyggesiden i oss. Og derfor er det heller ikke tilfeldig at handlingen er lagt til Hellas. I den greske mytologien finner man disse motsetningene i gudene Dionysos og Apollon. Et dionysisk menneske er preget av spontanitet og lengsel etter intensitet – litt som romanens Sanna. Et apollinsk menneske er disiplinert og måteholden – som bokens Evelyn. Ifølge Nietzsche oppstod den greske tragedien i møtet mellom det apollinske og det dionysiske. Dette er ikke den første fiksjonsfortellingen om kvinner på eksistensiell heisatur, men det var gøy å leke med klisjeen ved å legge handlingen til det som for mange nordboere er det forjettede land, Syden – der mange håper at frosne drømmer kan tines og leves ut. Slik sett er dette kanskje også en bok om hvordan vi møter fremmede mennesker og steder.
– Hva ønsker du at leserne skal sitte igjen med, når de lukker permene til Kvinner som reiser alene?
– Hvis leserne er blitt underholdt og inspirert på en måte som gjør at de føler at tiden ikke var bortkastet, er jeg happy. Hvis de i tillegg har fått noen tanker om egne liv, blir jeg ydmyk. Kanskje noen vil stille seg selv noen spørsmål om hvilke krefter som styrer deres egne valg?
Lengselen etter noe uoppnåelig
Som liten jente leste Connie bøker døgnet rundt; det var som en flukt inn i en annen og morsommere verden. Hun slukte alt fra Frøken Detektiv til Lady Chatterleys elsker.
– De største og mest skjellsettende leseopplevelsene hadde jeg som ung voksen: Sigrid Undsets Kristin Lavransdatter og Agnar Mykles Lasso rundt fru Luna gjorde enormt inntrykk. Ikke mange kan beskrive menneskenes hjerter som de kunne, forteller Barr. – De senere årene har jeg lest mest samtidsforfattere som tar pulsen på nåtidsmennesket: Helga Flatland, Trude Marstein, Karl Ove Knausgård. Og for ikke å glemme; Nina Lykke!
Hun beskriver seg som en sporhund på evig søk etter godbiter, og blir inspirert av andres historier, av film, teater – og ikke minst musikk.
– Jeg gikk også til psykologien og filosofien for å gjøre Sanna og Evelyn til troverdige karakterer. En del av tankegodset i romanen er faktisk inspirert av min store helt Søren Kierkegaard, men også av tanker fra nåtidens eksperter på den menneskelige psykologi. Sissel Grans artikkelserie i Morgenbladet der hun utforsket utroskapens psykologi var en stor inspirasjonskilde. Det samme var psykolog Eva Trytis bok Evig din, som handler om det moderne parforholdets kår. Begge stiller spørsmålet om det finnes mørkere sider ved menneskets natur som har kraft i seg til å sabotere idéen om det lykkelige, monogame parforholdet, sier Connie Barr, og legger til: – I dag ender nesten halvparten av alle ekteskap med skilsmisse og oppløste familier. Jeg er selv skilsmissebarn to ganger, og vil absolutt ikke moralisere over folks tunge valg. For jeg mener selvsagt ikke at man skal tåle alt mulig destruktiv dritt i et samliv. Men mange sitter også igjen med spørsmål om hva som egentlig skjedde i forholdet, og om noe kunne vært gjort annerledes, når de kjedet seg i samlivet og ønsket seg ut til saftigere jaktmarker? Vi lengter jo alle etter noen å holde av, men kanskje er vi dårlige til å holde ut – i lengselen etter noe uoppnåelig. Og kanskje kan vi bli bedre til å se verdien av det vi har, enn å fokusere så intenst på det vi synes vi mangler. Kanskje vi rett og slett må innse at vi ikke kan få i pose og sekk, og at vi må leve med ambivalensen? Jeg har ikke svaret, men tar sjansen på å spørre.
På historie-jakt
– Du var et kjent TV-ansikt før årtusenskiftet, før du har valgt mer tilbaketrukne «bak-kvinne-roller» gjennom et par tiår. Hvordan føles det når du selv nå skal være i fokus igjen?
– Jo takk, det blir sikkert gøy… Etter 20 år som skjermtryne var jeg godt forsynt med kamerafokuset, og valgte meg bort fra skjermen for å drive med historiefortelling bak kamera. I tillegg er jeg oppdratt i en NRK-tradisjon fra urtiden, da programlederen skulle holde seg høflig i bakgrunnen og intervjuobjektene skulle være hovedpersonene. Det sitter fremdeles i meg. Men selv jeg må innse at vi lever i selvpromoteringens tid – så nå tar jeg meg et grepa tak i nakkehårene og drar meg selv tilbake til skafottet. Jeg vil jo gjerne at folk skal vite at denne romanen finnes!
Hun tror at journalist- og dokumentarfilmbakgrunnen hennes også har vært til hjelp i arbeidet med romanen:
– I yrkeslivet har jeg vært på jakt etter den gode historien i 40 år. Enten jeg har laget nyhetssaker, samfunnskritiske dokumentarfilmer eller underholdningsprogrammer som for eksempel «Hver gang vi møtes», har jeg vært opptatt av historiefortellingens sterke kraft. Jeg tenker i filmscener også når jeg skriver. Den største forskjellen fra journalistikken, er at fiksjonen er friere. Som romanforfatter har man en makt over stoffet som man heldigvis ikke har i journalistikken. Jeg har skapt denne historien og personene i den finnes ikke i virkeligheten. Dermed trenger jeg ikke ta all verdens hensyn til presseetikk og den etterprøvbare «sannheten». Bare å få skrive dialoger der jeg bestemmer hvert ord karakterene sier – det er vidunderlig frigjørende for en journalist, når premisset er at alt er dikt og forbannet løgn!
Kul umulige sexscener
Men enkelt har det likevel ikke vært:
– Å bygge troverdige karakterer har vært krevende. Jeg tar ikke lett på skrivingen, det er forbannet vanskelig å skrive godt. Jeg er altfor selvkritisk i prosessen, blir aldri fornøyd og bruker lang tid. Da jeg forstod at jeg ikke kom unna å skrive om sex, ble det ekstra vanskelig. Sexscener er kul umulige, de blir ofte pinlig kleine. Jeg følte jeg peaket kleinhetsbarometeret mange ganger, før jeg ble sånn passe fornøyd. Men sexen måtte med. Den er faktisk avgjørende viktig i denne historien. Og ja; barna mine er advart.
– Er du allerede i gang med «den vanskelige andreboka»?
– Kvinner som kommer hjem, mener du? Jeg synes førsteboka var vanskelig nok, og hvis andreboka er enda verre … gud hjelpe.
