Med et mangfoldig slektstre, blir en god del av Mari Ann Augestads inspirasjon og research av det kortreiste slaget. Nå er hun aktuell med romanen «Alt dere ikke forstår».
– Jeg er en tålmodig sjel, med mye fantasi og humor. Glad i folk, lærerutdannet, mor, mormor, søster og gift med Øyvind. Jeg vokste opp i Ski på seksti og syttitallet. Gikk på speideren og drev med friidrett. Hjemme lå det bøker i alle rom. Min far abonnerte på Sjøfartstidene og Reader’s Digest og moren min forklarte oss at det var synd på folk som ikke likte å lese, for de måtte kun forholde seg til eget liv og egen historie. «Det kan jo fort bli litt smalt», sa hun og det syntes vi hørtes fornuftig ut. Jeg har jobbet i skolen med barn og ungdom i over tretti år og møtt mange ulike og unike mennesker som har gjort meg klokere.
Slik presenterer Mari Ann Augestads seg selv.
Fatale konsekvenser
– Hvorfor skriver du? Hva er drivkraften?
– Antageligvis er det snakk om en genetisk formidlingsglede. Jeg er vokst opp i en flokk hvor alle var glade i å lese, men når storfamilien var samlet, var det historiefortelling vi drev med og satte vår ære i å få til. Når jeg kan grave meg ned i historier og fabulere over hva som kunne ha skjedd, hvis forutsetningene var annerledes, har jeg det fint. Dernest fasinerer språk meg. Jeg kan bruke timevis på et avsnitt, hvis jeg ikke er fornøyd med rytme og snert.
Nå er hun aktuell med romanen Alt dere ikke forstår. Boken handler om vakre Maria som lengter etter alt hun har lest om, men som er kvinne i en tid hvor kunnskap, utdannelse og karriere er forbeholdt menn.
– For meg handler romanen også om relasjoner. Om de vanskelige valgene, men også om muligheter. Om hvordan lengsel etter tilhørighet kan få fatale konsekvenser og om den ordløse styrken som bærer oss når livet er vondt og vanskelig. Romanen var tung å skrive, men jeg håper språket gjør den lett å lese.
Fra nære omgivelser
Mari Ann har ikke trengt å reise langt for å hente inspirasjon og ingredienser til sin ferskeste roman:
– Mye av inspirasjonen ligger i fortellinger jeg hørte som barn. Historien om foreldreløse Ane som fikk komme til «ein gild bondeheim» så snart hun klarte å skrelle poteter og kle på seg selv. Om vakre Kristine som kom nordfra som tjenestejente. Fortellinger fra krigen, brev som mine bestemødre har skrevet. Jeg plukket fra et fruktfat av ulike kvinneskjebner når jeg skulle skrive fram Maria, sier hun. – Selv vokste jeg opp i et hjem hvor andre verdenskrig hadde stor plass. Far var krigsseiler og min morfar ble arrestert av tyskerne og sendt til Falstad utenfor Trondheim. Foreldrene mine snakket mye om krigen, uten at følelsene var nevneverdig involvert. Den døra holdt de stengt og forsvarlig låst. Jeg er heldig med slekta. De likte å skildre eget og andres hverdagsliv i brev, sanger og dikt. Min mor samlet på mye og knyttet små historier opp til hver minste ting. Dessuten har jeg lest bøker, sett filmer, googlet og snakket med folk. Jeg kan jo trekke fram boken: Møllergata nitten av Vegard Sæther og en artikkel jeg tilfeldigvis kom over på nettet om Ida Deetjen. Disse to kildene var viktige da jeg skrev kapitlene om krigen.
Tre kvinneskjebner
Augestad har skrevet tre romaner om tre kvinner fra hver sin generasjon. Bøkene kan leses samlet, men er, og skal være, uavhengige av hverandre, slik kvinnene selv er det.
– De tre kvinnene er altså datter, mor og mormor. De er alle tre sterke, modige og egenrådige, men bruker styrken sin ulikt. Tiden de lever i, gir dem ulike utfordringer. De tre damene ser godt hverandres feil, men kanskje ikke fullt så tydelig, egne. Bøkene har ulik grunnstemning, språk og temperament.
– Et annerledes-innslag i romanen er Attoteka. Hvordan kom hun inn i bildet?
– Som ung student arbeidet jeg på et sykehjem. En dag jeg skulle rydde etter frokosten, fikk jeg øye på en tallerken med en brødskive, og et glass gul saft som var skjøvet inn under bordet. Da jeg bøyde meg ned for å ta det med ut på kjøkkenet, fikk jeg et velrettet spark fra en av beboerne. Den tallerkenen tilhørte Attoteka, måtte jeg vite. Da jeg kom inn på vaktrommet litt senere, spurte jeg om de hadde en katt der, som het Attoteka. Da lo sykepleieren og forklarte meg at Attoteka var Astrid sin vesle ånd og samtalepartner.
– Glimrende historiefortelling
– Har du noen forfatterforbilder eller en neve favorittbøker?
– Bøkene til Isabel Allende og Jung Shang gjorde stort inntrykk på meg da jeg var ung. Fasinerende karakterer og glimrende historiefortelling. Av de norske: Stranger, Renberg, Ravatn, Lykke, Marstein, Knaus … nei, huff, dette er vanskelig. Det er så mange dyktige forfattere.
– Hva skal du selv lese i sommer?
– Kjøkken av Lars Saabye Christensen og Stranger av Simon Stranger. Resten kommer an på vær, humør og tilgjengelighet.
